4 Mar
2007
Natt til søndag bar det til legevakten. Der ble jeg møtt med kjeft. "Sånne ting pleier vi ordne på dagtid...". Det hjelper alltid på med litt kjeft når du står der med 41 i feber, spysmaken hengende i kjeften og trenger hjelp av to personer for å klare å stå oppreist. Legen var av en litt annen oppfatning og sendte meg til Haraldsplass.
Jeg har aldri vært innlagt på et sykehus før, og tenkte det kom til å bli en opplevelse. Jeg ble tatt imot av en 50-årig dame som hadde gjort alt dette hundrevis av ganger før og var stødig og sikker. Hun gav meg en frekk lang skjorte/frakk og koblet meg til monitor med dioder og ledninger i massevis og la inn veneflon. Det så ut akkurat som på tv. Legen kom snart. Etter en time kom han og konkluderte med at hvis 40 i feber i en uke var influensa, så var den en veldig kraftig en. Vi fikk se når blodprøvene var klare. Så kom biokjemikeren og tok blodprøver. Jeg skulle få svar om to timer hvordan det hadde gått.
Så bar det opp, og jeg hadde forsåvidt innstilt meg på å bli korridorpasient. Det er jo det som gjelder nå for tiden. Men korridoren var full, så jeg ble borti-kroken-bak-trappeoppgangen-pasient, og ble bare delvis skjult bak skjermer. Trappeoppgangen var kraftig opplyst hele natten, og det var stadig panisk tramping opp og ned. Jeg tenkte med meg selv hver gang at nå er det noen som holder på å legge inn årene igjen. Jeg fikk ikke beskjed om hvor toalettet var og hadde ingen måte å kontakte sykepleierne på. Etter en stund var jeg gjennomsvett, iskald, tørst og kraftig pissetrengt. Det var ingen klokke der, så jeg var usikker på om den var 6 eller 9. Jeg vurderte å rope, men da ville jeg vekket hele korridoren, så jeg slo det fra meg. Til slutt kom det endelig en sykepleier og sa god morgen.
Da jeg var tilbake i sengen, litt mer komfortabel og rolig, oppdaget jeg at på venstre siden av sengen var det en glassvegg inn til tv-stuen. Der hadde de ikke satt opp noe som skjermet. Og der stod lyden alt for høyt på resten av dagen. Jeg vurderte å be noen skru ned, men det satt en alvorlig syk mann der inne som så ut som han hadde stor glede av det, og jeg hadde ikke krefter til å rope høyt nok til å overdøve tv-lyden.
Litt utpå dagen var det middag. Koteletter kunne blitt bra. Masse trevler og fett i kjøttet setter en liten demper på det for min del, og når potetene og grønnsakene var enda mer vassne og smakløse enn fryktet, så klarte ikke en god saus å redde det.
Etter 9 timer, 7 timer senere enn avtalt, så kom legen og sa at jeg hadde kyssesyken, og nå kunne jeg dra hjem. Jeg var litt i stuss på om det var bare å legge igjen frekke-frakken og gå rett ut eller om jeg skulle skrive meg ut eller noe sånt. Jeg huket tak i en legestudent. Han var veldig i stuss han også, men sa til slutt at det var sikkert bare å gå.
Så Helse Bergen, dette var skralt. Jeg hadde virkelig trodd det stod bedre til. Håper det er lenge til jeg blir syk neste gang.
